VI ANMELDER  Dark Souls III
VI ANMELDER  Sébastien Loeb EVO Rally
VI ANMELDER  Football Manager 2016
VI ANMELDER  Fallout 4
VI ANMELDER  Call of Duty: Black Ops III
VI ANMELDER  Guitar Hero Live
ANMELDELSE
The Last of Us
Dommedag. Jordas undergang. En smittsom infeksjon som med tiden gjør mennesker om til monstre. Et kontinent med forfallne skyskrapere og gjengrodde veier. Vi har sett det før, både i spill- og filmverdenen. «The Last of Us» forteller ingen unik historie, men gjør det med en vinkling som gjør det både emosjonelt, spennende og nervepirrende. Mine første relasjoner går til den herlige filmen «I Am Legend» - kan dette spillet bli minst like bra?
Skrevet av Bjørn Tore Boquist, den 5. juni 2013 kl. 16:00.

Dommedag. Jordas undergang. En smittsom infeksjon som med tiden gjør mennesker om til monstre. Et kontinent med forfallne skyskrapere og gjengrodde veier. Vi har sett det før, både i spill- og filmverdenen. «The Last of Us» forteller ingen unik historie, men gjør det med en vinkling som gjør det både emosjonelt, spennende og nervepirrende. Mine første relasjoner går til den herlige filmen «I Am Legend» – kan dette spillet bli minst like bra?

I «The Last of Us» spiller vi som Joel. En hardbarket, etter hvert eldrende mann, som har overlevd infeksjonen i mange år. Det hele begynner med at vi får oppleve hans situasjon da utbruddet skjer. Allerede her er dramatikknivået høyt, og vi får oppleve noe som kommer til å forandre han for alltid. Etter at introduksjonen er gjennomspilt befinner vi oss i et nesten folketomt Amerika 20 år etter at infeksjonen tok over menneskeheten. Uten å avsløre nærmere hva Joels reise går utpå, vil man bevege seg på tvers av landet og oppleve ruinene av mange, ulike storbyer.

Action, skrekk og eventyr

Jeg er ingen Uncharted-spiller, men av det jeg har sett, kan jeg tenke meg at fans av denne serien umiddelbart vil kjenne igjen at dette er et Naughty Dog-produkt. «The Last of Us» er altså et tredjepersons skytespill hvor det handler om å komme seg helskinnet forbi smittede og normale mennesker. Hvordan man gjør det er ofte opp til enselv, ettersom spillet legger opp til at det er mulig å gjøre det på snikemåten – eller kaste en brannbombe og bli kvitt problemene umiddelbart. Med begrenset med ammunisjon og fiender som reagerer på lyder viser det seg at førstenevnte vil være en god løsning i mange sitausjoner.

Fiendene virker langt smartere enn i andre spill. Menneskene man sloss mot beveger seg naturlig, og vet ikke alltid hvor du er, selv om de har sett deg én gang. Man kan bruke flasker og mursteiner til å distrahere fiendene, før man sniker seg opp bak dem. Det er spennende å gjøre det på denne måten, og snikingen fungerer bra. I enkelte situasjoner blir du kastet ut mot mengder av monstre og blir nødt til å bruke noe av våpenarsenalet ditt. Spillet tilpasser dette veldig ofte til steder hvor du har samlet inn nok av ammunisjon, og man kjenner adrenalinkicket i det en gjeng med «klikkere» kommer tassende imot deg.

Kampene vil for mange føles vanskelige og uvante. Det er en liten «Resident Evil»-stil over det hele, hvor det funker dårlig å bevege seg samtidig som man skyter. Siktingen er litt vanskelig å få tak på, og man vil nok bli overlumpet av monstre i startfasen. Ladding av våpnene tar til dels lang tid og kan være umulig i en hektisk kampsituasjon, og da blir det ikke langt enklere når resten av våpnene befinner seg i ryggsekken, og Joel må hente de opp. Realistisk og veldig nervepirrende – her må man være forberedt med de riktige våpnene og alltid ha en bombe eller et kraftig håndvåpen på lur.

Som å spille en film

Det tok litt tid før jeg virkelig fikk et grep om spillet, men når det først skjedde var jeg hekta. Det hele skjer nemlig ganske sakte. Dette er ikke noe spill for den som liker «hack’n’slash» – her må man ta seg god tid til å følge historien, nyte omgivelsene og løse gåter. Man må ofte se etter en alternativ rute eller lete etter gjenstander for å komme seg videre. Igjen vil de som likte de første Resident Evil-spillene trives godt her.

Kuttscenene dukker svært ofte opp, men i motsetning til mange andre spill er de godt integrert med selve spillingen. Overgangen mellom spill og filmscene kunne ikke vært mer flytende, og det gir spilleren et solid inntrykk av å ha kontroll, selv når man bare er tilskuer. Så selv om det blir en del dødtid, er humoren, dialogene og hendelsene så godt laget at jeg bare nyter det. Det er en sammenheng mellom alt som skjer, og tråder blir plukket opp fra tidligere hendelser.

Litt tilbake til kampsystemet igjen. Våpnene varierer mellom rifler, hagler, pistoler og selvfølgelig – et must have for den fødte survivor – pil og bue. Denne er på ingen måte like kul som armbrystet til Daryl fra «The Walking Dead», men dog. Man har et variert og spennende våpenutvalg som også kan oppgraderes. Underveis samler man inn verktøy og deler som kan brukes til å forbedre de ulike våpnene. I tillegg har spillet et system for å lage «medisin» og andre småvåpen som jeg liker svært godt. Du samler nemlig inn alt mulig skrot som filler, alkohol og skarpe gjenstander, og kan etter hvert bruke de til å lage spiker-, gass- og brannbomber, kniver og modifikasjoner til slagvåpnene dine. Rett og slett utrolig bra gjennomført, og det faktum at slagvåpnene raskt blir ødelagt, bidrar til et veldig balansert kampsystem.

Et spill som må nytes

Jeg beundret «BioShock Infinite». Det var storslått, og vakkert. «The Last of Us» er spennende på en helt annen måte. Historien er gripende, og man vil alltid fortsette reisen for å finne ut hvordan det hele skal ende. Et lite punkt er intelligensen til dine partnere. Man er sjeldent alene, og barn spiller en viktig del av historien. Der hvor de som oftest føles helt naturlige og oppfører seg perfekte, slår det huller under snikingen. De kan for eksempel finne på «å snike» seg rett foran menneskelige fiender, fordi at de skal følge etter deg. De blir heller ikke sett, så dette må nok sees på som en liten bug.

Selv om spillet legger opp en fast løype du skal følge, dukker det ofte opp større områder hvor du kan utforske flere rom og bruke mange korridorer. På denne måten føles det ikke for opplagt, samtidig som det ofte er åpne omgivelser rundt som man bare må nyte. Omgivelsene varierer imellom skitne kloakker, ruiner av hoteller, og det føles sjeldent repeterende. Og de gangene det gjør det, så kommer en av karakterene med en passende kommentar til at dette har skjedd før.

Til sist kan jeg nevne at spillet også kommer med en egen online-del. Dessverre var det ingen å spille med da vi testet spillet, men det ser om ikke annet lovende ut. Her kan man velge om man vil spille som banditt eller overlevende i en klan, og jobber i grupper for å samle resursser, eller drepe motstanderne. Et fint tilskudd når man har koset seg igjennom enspillerdelen.

Egentlig føler jeg ikke at jeg klarer å beskrive hvor godt dette spillet egentlig er. Det må bare oppleves! Bli kjent med karakterene, nyt omgivelsene og opplev de nervepirrende skrekkscenene spillet gir deg. Dette er en herlig blanding som fans av skrekk-, action- eller eventyrsjangrene må oppleve. Hvorfor lagde ikke disse gutta «The Walking Dead»-spillet? Vi setter et klassikerstempel.


10/10
Vår karakter
97/100
Norsk sum

+ Les anmeldelsen, ellers gir vi også pluss for nesten ingen lastetider mens man spiller

- Litt huller i snikesekvensene når de datastyrte figurene ikke blir oppdaget

Bjørn Tore Boquist har skrevet denne anmeldelsen.

Bjørn Tore er redaktør for Spillkritikk.no. I en alder av 22 år har han skrevet anmeldelser av spill i nesten 10 år, siden han begynte sin "nettkarriere" hos ITpro/X6. Er også ansvarlig for utviklingen av nettstedet.

KJØP SPILLET se billigste pris

Fant ingen priser for dette spillet. Dette kan komme av at spillet ikke er i fysisk salg på nettbutikk, eller at det kun tilgjengelig på konsollenes egne markedsplasser.

SPILLINFO alt om spillet

Testet på:Playstation 3
Lansering:14. juni 2013
Utvikler:Naughty Dog
Utgiver:Sony
Alder:18 år +
Les norske anmeldelser av spillet
 
 
Switch to our mobile site