VI ANMELDER  Dark Souls III
VI ANMELDER  Sébastien Loeb EVO Rally
VI ANMELDER  Football Manager 2016
VI ANMELDER  Fallout 4
VI ANMELDER  Call of Duty: Black Ops III
VI ANMELDER  Guitar Hero Live
ANMELDELSE
DmC: Devil May Cry
Korte beskrivelser som overdrevet til langt forbi det absurde, så oppfylt av testosteron at The Expendibles 2 ser ut som Barbie's Adventure Time, og humor i stor grad så tørr som Bondevik skulle man egentlig ikke tro at DmC er noe særlig, men du milde demon som det funker!
Skrevet av Geir Kihle Hanssen, den 27. januar 2013 kl. 19:56.

Det er Ninja Theory som har hatt jobben med å lage DmC, noe du ikke kommer til å ha noen videre problemer med å få med deg i starten. Jeg ble litt urolig og nervøs i starten for hvordan spillet ville gå videre. Jeg satt  med følelsen av at Ninja Theory hoppa ut av skjermen og løp opp til meg med en plakat med logoen sin på og ropte «SE! SE! VI HAR LAGET DETTE! DET ER OSS! SE! SE DA!»

DmC tar utgangspunkt i alles kjære Dante som fans vil huske godt. Tvisten er at denne versjonen er en nyskapning. Den starter på en måte på nytt. Antagonisten i spillet er Mundus. Fans som spilte den første utgivelsen av Devil May Cry kan kanskje huske at Mundus var antagonisten der også. Til tross for at du har hørt mange av navnene i historien fra før, skal man derimot være klar over at denne historien ikke har noe med de foregående å gjøre. De starter rett og slett på ny.

Dante bor i en campingvogn på et tivoli og bruker mesteparten av tiden sin på alkohol og sex. Selv om vi møter Dante lenge før de andre seriene har han allikevel rukket å blomste inn i personligheten folk har lært seg å enten elske eller hate. I envher situasjon som ville fått de fleste av oss til å miste kontrollen over blæra, slenger Dante ut en selvgod, arrogant vits og viser null tegn på frykt eller engstelse.

Serien har også blitt kjent for å ha utrolig overdrevne scener i ekte japansk anime-stil. Dette har utviklerne klart å beholde, selv om studioet er britisk og ikke japansk. Dante utfører halsbrekkende stunts og kunne gjort selv Neo i The Matrix misunnelig på hva han kan få til.

Spillet er i utgangspunktet kun en serie kamper. Du beveger deg gjennom et kart og møter på demoner som du må beseire. Det er særdeles sjeldent at du vil møte på en pusleoppgave for å komme videre, og de få du møter er enkle nok til å egentlig ikke bidra stort til noen spesiell opplevelse av den grunn. Dette høres jo ikke ut som et godt teoretisk grunnlag for å få et spill spennende, men det er flere aspekter som gjør spillet veldig underholdende!

For det første er selve kampene veldig spennende. Noen ganger har man stålkontroll og andre ganger blir det mer vanskelig. Du kan lange ut veldig heftige angrep, men noen ganger må du allikevel være forsiktig. Enkelte fiender lar seg ikke alltid stoppe av dine angrep og da gjelder det å passe seg. Det blir en salig blanding av å følge nøye med på hva som skjer, og konsentrere seg om hva slags komboer som vil være effektive for situasjonen du er i. Noen ganger må du også være rask på reaksjonsevnen for å lange ut et angrep i perfekt timing. Alt i alt resulterer dette i kamper som er utrolig engasjerende.

For det andre er selve verdenen du reiser rundt i veldig spennende. Stort sett er de veldig godt designet, selv om de tidvis kan være litt forvirrende. Særlig dumt er det at mye ligger gjemt både her og der, og det lønner seg å finne alt. Det blir da ekstra dumt at du ikke egentlig vet hvilken vei som er rett når å gå inn i «riktig rom» for tidlig kan resultere i at du ikke kan snu og sjekke de andre områdene.

Allikevel er verden veldig dynamisk. Det er haugevis med detaljer, men som om ikke det var nok endrer alt seg stadig vekk. Om du møter på et kart der bakken ikke plutselig knuses i mange biter så du må hoppe fra platform til platform, så er du ikke lenger i DmC. Alt endres, og ofte endres det så du må aktivt bevege deg for å ikke dø. Slike ting gjør at spillet oppleves som veldig spennende, selv når du ikke sloss.

Når du har kommet igjennom spillet en gang så kan du starte spillet på nytt igjen, denne gangen med alle våpen du fikk tak i gjennom starten. Dette åpner nye veier og nye hemmeligheter da enkelte av de hemmelige veiene i starten av spillet faktisk krever at du har med deg våpen og utstyr fra en tidligere gjennomgang. Det er også flere interessante vanskelighetsgrader å prøve seg på, og spillet belønner deg for å prøve på de med forskjellige låste bekledninger, konseptkunst og lignende.

Alt i alt er DmC: Devil May Cry et herlig gjensyn. De har tatt utgangspunkt i en etablert tittel og tilpasset en egen vri på historien. De har gjort historien mer konspiratorisk og er i sin helhet ganske tynn. Det er ikke mye plot i historien, og den eneste virkelige plot-tvisten i spillet ser man komme lenge før det skjer. Allikevel er det mye selvgod humor og en heftig dose action i spillet som gjør mangelen på en god plotlinje til et så og si neglisjerbart poeng.


9/10
Vår karakter
84/100
Norsk sum

+ Masse action
+ Herlig overdrevet
+ Underholdende kampsystem

- Litt tynt plot
– PS3-versjonen sliter litt med audio-bugs, om så sjeldne.

Geir Kihle Hanssen har skrevet denne anmeldelsen.

28 år, hatt spill som hobby siden det lå en Nintendo 8-bit under juletreet for 20 år siden. Har skrevet anmeldelser for ITpro/X6.no. Studerer Master Informatikk på NTNU og jobber deltid på IT-avdelingen ved NTNU.

KJØP SPILLET se billigste pris

Fant ingen priser for dette spillet. Dette kan komme av at spillet ikke er i fysisk salg på nettbutikk, eller at det kun tilgjengelig på konsollenes egne markedsplasser.

SPILLINFO alt om spillet

Testet på:Playstation 3
Lansering:15. januar 2013
Utvikler:Ninja Theory
Utgiver:Capcom
Alder:18 år +
Les norske anmeldelser av spillet
 
 
Switch to our mobile site